Primærkilde eller sekundærkilde: hva bør du velge for et manus?

To veier til samme påstand

Når en påstand i et manus skal dokumenteres, finnes det som regel to veier. Den ene går til primærkilden: rapporten, vedtaket, datasettet eller intervjuet der opplysningen først ble gjort kjent. Den andre går via en sekundærkilde, for eksempel en artikkel, en lærebok eller en sammenfatning som refererer til primærkilden.

I kurset kaller vi dette to alternativer, og vi øver på å velge mellom dem for hver enkelt påstand, ikke en gang for hele manuset. Det er en vanlig misforståelse at man må velge side. I praksis bruker du begge, men de får ulike roller i arbeidet ditt.

Jeg underviser i tall og økonomi, og der ser jeg forskjellen tydelig. Et beløp som gjengis i en oppsummering kan være avrundet, hentet fra et annet år eller flyttet fra en tabell til en tekst uten at noen la merke til det. Derfor starter vi med å spørre hva påstanden egentlig sier.

Primærkilden: styrker og ulemper

Fordelen med primærkilden er at du ser hva som faktisk står der, i den ordlyden avsenderen valgte. Du kan kontrollere tallene mot tabellen, lese forbeholdene i fotnoten og se om en påstand gjelder hele gruppen eller bare et utvalg. Det gir et dokumentasjonsgrunnlag som en regissør eller kollega kan følge opp uten å gjette.

Ulempen er tiden og lesbarheten. Årsrapporter, forskrifter og tekniske rapporter er skrevet for fagfolk, og det tar tid å finne akkurat det avsnittet som dekker påstanden din. Noen ganger er primærkilden heller ikke åpent tilgjengelig, eller den er så gammel at forholdene har endret seg.

Derfor øver deltakerne på å lese målrettet. Du leter ikke gjennom hele dokumentet, men etter den ene setningen eller raden som bærer påstanden, og du noterer side, versjon og dato slik at funnet kan finnes igjen.

• Du ser ordlyd, forbehold og avgrensning selv
• Du kan notere nøyaktig side, tabell og versjon
• Kan kreve mer tid og fagkunnskap å lese
• Kan være utilgjengelig eller utdatert

Sekundærkilden: når den hjelper og når den lurer

En sekundærkilde kan være et godt utgangspunkt. En god oversiktsartikkel peker deg til riktig rapport, forklarer fagbegreper og gir deg en følelse av hva som er alminnelig akseptert i feltet. For en manusforfatter som skal sette seg inn i et nytt tema, sparer det mye tid.

Risikoen er at feil og unøyaktigheter flytter seg videre. Hvis to artikler siterer hverandre, ser det ut som to uavhengige kilder, men de kan ha samme svake utgangspunkt. Alder spiller også inn: en sammenfatning fra for noen år siden gjengir tall som kan ha vært revidert siden.

Vi lærer derfor deltakerne å lese sekundærkilden som en lenke, ikke som et endepunkt. Du sjekker hva den refererer til, om henvisningen faktisk finnes, og om den sier det sekundærkilden påstår at den sier.

Slik vurderer du avsender og alder

Uansett hvilken vei du velger, må du kunne si noe om avsenderen. Hvem står bak, hva er formålet, og har de en egeninteresse i at tallet ser høyt eller lavt ut? En bedrift som beskriver egne resultater er en gyldig kilde til hva den selv hevder, men ikke nødvendigvis til hvordan markedet ser ut.

Alder vurderes mot påstanden. En lovtekst fra for fem år siden kan være feil kilde, mens en historisk hendelse ikke endrer seg. Spørsmålet er om kilden dekker det tidspunktet manuset snakker om.

I øvelsene fører deltakerne et kort kildenotat for hver påstand. Det inneholder avsender, utgivelsesdato, hvor i dokumentet funnet står og en kort vurdering av hvor godt kilden dekker påstanden.

• Hvem er avsender, og hva er formålet?
• Når ble kilden utgitt eller sist oppdatert?
• Dekker den påstanden, eller bare noe i nærheten?

Et eksempel fra et økonomimanus

Tenk deg en opplæringsvideo som sier at en bransje har vokst med en bestemt prosent over noen år. Sekundærkilden er en nettartikkel som oppgir tallet. Primærkilden viser seg å være en tabell i en offentlig rapport, og der gjelder prosenten bare for ett av årene, ikke hele perioden.

Hadde manuset brukt artikkelens tall, ville videoen sagt noe annet enn kilden. Ved å gå til tabellen finner vi det riktige tallet og kan formulere påstanden presist, eller omformulere den så den passer det vi kan dokumentere.

Dette er en typisk arbeidsgang i kurset. Vi åpner begge kildene side om side, noterer avviket og skriver et forslag til ny formulering som regissøren kan godta eller avvise. Avviket blir stående i notatet, slik at beslutningen kan følges opp senere.

Min anbefaling

Min anbefaling er enkel: bruk sekundærkilden til å finne frem, og primærkilden til å dokumentere. Så langt det er mulig, bør tall, datoer og sitater i et manus støttes av kilden der de først ble publisert. Det er den som tåler spørsmål fra en seer, en kollega eller en oppdragsgiver.

Der primærkilden ikke er tilgjengelig, kan en god sekundærkilde brukes, men da skal notatet si det åpent. Skriv at påstanden bygger på en gjengivelse, hvem som gjengir, og hva som ikke er kontrollert. Det er ærligere enn å la det se ut som alt er verifisert.

Ingen metode gir full sikkerhet, og målet er ikke å love det. Målet er at hver påstand har en sporbar kilde, og at du vet hvor godt den kilden bærer.

• Finn frem via sekundærkilden
• Dokumenter mot primærkilden når det er mulig
• Skriv åpent i notatet når du må nøye deg med en gjengivelse