Sjekkliste før du velger kilde til en påstand i manuset

Start med påstanden, ikke med kilden

Det vanligste feilsporet i kildearbeid er å begynne med det første søkeresultatet og så lete etter en påstand det passer til. Snu rekkefølgen. Skriv først ned påstanden slik den står i manuset, ord for ord, og avgjør hva som egentlig må kunne bekreftes: et tall, et årstall, en årsakssammenheng eller en beskrivelse av hvordan noe fungerer.

Mange setninger i et manus rommer flere påstander på en gang. «Selskapet doblet omsetningen etter omleggingen i 2019» inneholder minst tre: omleggingen fant sted, den skjedde i 2019, og omsetningen doblet seg. Hver av dem kan ha sin egen kilde, og de kan stå på ulike steder.

I kurset øver du på å dele opp slike setninger før du søker. Det gir et tydeligere søkemål og gjør det lettere å se hvilken del som mangler dekning, når du senere skal forklare valget for regissør eller kollega.

• Skriv påstanden ordrett fra manuset
• Del sammensatte setninger i enkeltpåstander
• Merk hva som kan bekreftes og hva som er vurdering

Spør hvem som står bak og hvorfor

Når du har en kandidat, er første kontroll avsenderen. Er det den som faktisk har samlet inn opplysningene, eller en som gjengir dem? En rapport fra en tilsynsmyndighet, en årsrapport fra en virksomhet eller en forskningsartikkel er nærmere opprinnelsen enn en nettartikkel som refererer til dem.

Spør også hva avsenderen kan ha å vinne på at påstanden stilles slik. En bransjeorganisasjon kan beskrive sin egen næring på en måte som er riktig, men valgt ut for å gi et bestemt inntrykk. Det gjør ikke kilden ubrukelig, men det kan bety at du bør finne en uavhengig kilde ved siden av.

Noter avsenderen i kildenotatet med én setning om rollen vedkommende har. Da slipper den som leser notatet senere å gjette hvorfor akkurat denne kilden ble valgt.

• Er avsenderen opphavet eller et mellomledd?
• Hva kan avsenderen ha av interesse i saken?
• Finnes det en uavhengig kilde som sier det samme?

Se på alder og versjon

Alder på en kilde er sjelden et enten-eller. Et tall om folketall fra for ti år siden kan være greit i et historisk innslag, men misvisende i en opplæringsfilm som skal vise dagens situasjon. Sjekk utgivelsesdato, men også hvilket år opplysningene selv gjelder. En rapport utgitt i år kan bygge på data fra tidligere år.

Se etter om dokumentet har nyere versjoner, rettelser eller et tillegg. Regelverk, standarder og veiledninger endres, og en manusforfatter kan lett sitere en versjon som er trukket tilbake. Les forsiden og endringsloggen, ikke bare kapittelet du fant via søk.

Skriv både utgivelsesdato og tidspunkt du selv leste kilden i kildenotatet. Det gjør oppfølging enklere hvis noen om et halvt år spør om opplysningen fortsatt stemmer.

• Hvilket år gjelder opplysningene, ikke bare utgivelsen?
• Finnes det en nyere versjon eller en rettelse?
• Er alderen akseptabel for formålet med videoen?

Dekker kilden akkurat denne påstanden?

Dette er spørsmålet som oftest avgjør valget. En god kilde fra en seriøs avsender kan likevel dekke noe litt annet enn det manuset sier. En undersøkelse om hvor mange som bruker en tjeneste sier ikke nødvendigvis noe om hvor fornøyde de er. En statistikk for hele landet sier lite om én region.

Les den delen av kilden som faktisk inneholder opplysningen, ikke bare sammendraget. Sjekk definisjoner, avgrensninger og fotnoter. Ofte står det der at tallene gjelder et utvalg, en bestemt periode eller en snever gruppe, og da må formuleringen i manuset tilpasses.

Når kilden dekker mindre enn påstanden, har du to valg: finne en kilde som dekker mer, eller foreslå en omformulering som holder seg innenfor det kilden viser. Begge deler hører hjemme i gjennomgangen du leverer til manusforfatteren.

• Les selve opplysningen, ikke bare sammendraget
• Sjekk definisjoner, utvalg og avgrensninger
• Foreslå omformulering hvis kilden dekker mindre

Prøv å finne primærkilden

Når en kilde viser til en annen, følg henvisningen. Det er overraskende ofte at en påstand som gjengis i flere artikler egentlig går tilbake til én enkelt uttalelse eller én tabell, og at den er blitt litt forskjøvet underveis. Tallet har blitt rundet, forbeholdet har falt bort eller årstallet er byttet.

Primærkilden er der opplysningen først ble offentliggjort eller målt: et originaldokument, en datatabell, et opptak eller en protokoll. Finner du den, kan du vise nøyaktig hva som ble sagt og unngå å bygge på andres tolkning.

Lykkes du ikke, skriv det i notatet. Å oppgi at du bare har funnet en sekundærkilde og hvilken, er mer nyttig enn å la det se ut som om primærkilden er sjekket. Det er en del av nøkternheten vi øver på.

• Følg henvisninger bakover til opphavet
• Sammenlign gjengivelsen med originalen
• Oppgi åpent når bare sekundærkilde er funnet

Før valget ned i et kort notat

Når sjekklisten er gått gjennom, samler du resultatet i et kildenotat på noen få linjer: påstanden, valgt kilde, avsender, dato, hvilken del av kilden som dekker påstanden, og eventuelle forbehold. Notatet skal kunne leses av en annen uten at vedkommende må gjenta søket.

Vurder til slutt om du ville stått for valget hvis noen spurte. Hvis svaret er nei, er det et tegn på at kilden bør byttes eller påstanden mykes opp. Det er bedre å oppdage det før innspilling enn etter publisering.

Denne sjekklisten er en arbeidsmåte, ikke en garanti for at alt er riktig. Den reduserer risikoen for feil og gjør valgene dine synlige for andre, og det er målet med kildearbeid i et manus.